A-delen inneholder bestemmelser som gjelder for samtlige virksomheter i Spekter, mens B-delen regulerer lønns- og arbeidsvilkår i den enkelte virksomhet/konsern/sektor.
 
Bakgrunnen for at avtalemodellen ble slik, er at Spekter organiserer utfra andre prinsipper enn andre arbeidsgiverforeninger. Mens f.eks. NHO og HSH organiserer bedrifter utfra bransjetilhørighet, organiserer Spekter utfra offentlig eierskap og/eller offentlig finansiering.
 
Slik har medlemsgrunnlaget vært for Spekter helt fra foreningen ble stiftet i 1993 under navnet «Norges Arbeidsgiverforening for Virksomheter med Offentlig tilknytning (NAVO)».                   
 
De privateide virksomhetene som er medlemmer, har ofte en nær fortid som offentlig eide/finansierte.

Spekter ble etablert med grunnlag i et stortingsvedtak gjort utfra en oppfatning om at det ikke var riktig at offentlig eid virksomhet skulle organiseres sammen med de private aktørene i markedet.

Når tariffstrukturen for dette avtaleområdet skulle etableres, måtte altså begge parter forholde seg til at den nye arbeidsgiverforeningen ikke organiserte bransjer, men offentlige virksomheter og konsern. Med dette grunnlaget kunne partene ikke inngå bransjeavtaler, ettersom de private aktørene innen forskjellige bransjer er organisert annet sted.

Og arbeidsgiverne så seg heller ikke i stand til å mestre rammebetingelsene sine hvis Spektervirksomhetene skulle gå på en og samme hovedtariffavtale, som i staten.

Eierens krav til avkastning eller konkurransesituasjonen mot private aktører i markedet, gjorde det nødvendig å få tariffavtaler tilpasset den enkelte virksomhets driftsvilkår.

LO Stat og medlemsforbundene møtte dette forhandlingsutgangspunktet med et krav om at vertikaliteten i avtaleverket måtte opprettholdes inn i ny avtalestruktur.

Erfaringene vi hadde gjort fra fristilling og konkurranseutsetting i årene før Spekter ble etablert, var at LO-forbundene ble sterkt svekket ved overgangen fra vertikale til horisontale tariffavtaler.

Forbundene mistet medlemmer når disse gikk fra å være omfattet av den samme Hovedtariffavtalen og sto organisert i det samme forbundet, til å havne i en NHO-organisert virksomhet der 4 – 5 LO-forbund hadde hver sin horisontale tariffavtale gjeldende for sine separate medlemsgrupper.

Resultatet av forhandlingene om hovedavtalen i Spekter ble altså en avtalestruktur som kjennetegnes av at forbundenes tariffavtaler oftest inngås på virksomhetsnivå, med en sentral overbygning av felles avtalebestemmelser som gjelder i alle Spekters virksomheter. Avtaleområdene følger sektorskiller eller konsern, og omfangsbestemmelsene i B-delene er som oftest helt vertikale (overenskomstene omfatter alle medlemmer i forbundet).

Konfliktretten er dermed både knyttet til avtaleområder som henger sammen gjennom samme eierskap/sektortilhørighet, og til forbund som fremdeles organiserer fra «topp til bånn» innenfor avtaleområdet.

Unntaket fra det generelle bildet er avtaleområde 9 – øvrige virksomheter. Her finnes et 50-talls B-deler for virksomheter som ikke har noe felles i form av styringsstruktur eller sektortilhørighet. Dette ble lenge oppfattet av mange som et område der vi ikke hadde særlig forhandlings- og konfliktstyrke. Bakgrunnen for synspunktet var at området er  fragmentert, med små og ulike tariffavtaler der de ansatte står organisert i mange forskjellige LO-forbund. Men etter at uenighet i tariffoppgjør i dette området har ført til streik i en eller fler av virksomhetene, mens det store flertallet som var enige avventet utfallet av streiken, har oppfatningen endret seg.