I dag tar mange likestilling for gitt. Det er det ingen grunn til. Det som er oppnådd kan mistes, og selv om vi kan skryte av å bo i verdens mest likestilte land, er det fortsatt et stykke å gå før vi har reell likestilling. Dessverre er det noen tegn som tyder på at den siste etappen kan bli slitsom og at det er vi kvinner selv som har deler av skylda.

Likestilling dreier seg om å gi alle en mulighet til frie valg uavhengig av kultur, tradisjoner og økonomi. Økonomisk frihet er kanskje det mest avgjørende for å gjøre selvstendige valg. Da er arbeid en grunnleggende forutsetning. At kvinner skal ha de samme mulighetene i arbeidslivet som menn blir stadig utfordret, ikke nødvendigvis direkte, men svært ofte indirekte.

Når menn i toppstillinger rekrutterer, så velger de ikke sjelden kloner av seg selv, mener forskere. Åtte av ti styremedlemmer i aksjeselskap er menn. Nesten ni av ti som leder disse selskapene er menn. En kartlegging konsulentselskapet KPMG har gjort blant 40 offentlige selskaper viser en kvinneandel på 24 prosent i topplederstillinger. I staten er ambisjonene store, men også her dominerer menn blant topplederne.

Den rødgrønne regjeringen har satt seg et mål om at andelen skal økes til 40 prosent. Dette skal nås ved å ta i bruk en rekke virkemidler. Det skal de ha ros for. Men jeg frykter at veien fram blir både lang og utmattende.

I likestillingsdebatten er det et par ting som er underkommunisert. Og begge har med kvinners egne valg å gjøre. Undersøkelser viser at det er ikke lenger bare er slik at det er menn som bygger stengsler for kvinner. De bidrar dessverre aktivt selv. Det er flest kvinner på høyere utdanning. De starter også karriereløpene sine, men så; når de ser det øverste trappetrinnet, velger dette bort fordi de føler det er vanskelig å kombinere lederrollen med barn og familie.

Jeg er enig med dem som sier at det må bedre tilrettelegging til, slik at det å kombinere familie og karriere skal bli lettere. Norge trenger flere barn. Jeg har også vært en forkjemper for at menn skal ta større ansvar på hjemmebane, og slik bidra til likestilling. Men vi må også våge å si at kvinner selv må ta ansvar, må tørre å ta mulighetene når de kommer. Vi som har vært med en stund i likestillingskampen gjorde ikke det for at dagens unge kvinner skal ta bekvemme valg. Dere skylder oss å bidra på ferden inn mot mål.

Økonomi er den andre hovedfaktoren. Vi sitter på den grønne gren, med verdens høyeste sysselsetning. Men samtidig som vi på mange områder i samfunnet mangler arbeidskraft, vil enkelte betale for at kvinner er hjemme med barn istedenfor å jobbe. Kontantstøtten er kvinnefiendtlig. Og vi ser at de borgerlige partiene går til valg på mer av dette. For noen uker kom meldingen om at Spydeberg kommune innfører en kommunal kontantstøtte. Kommunen skal med andre ord finansiere at kvinner i sin beste alder skal være hjemmeværende frem til barna begynner på skolen. Med to barn ender det fort opp med at kvinnen blir gående hjemme i 8 – 10 år når de er mellom 25 – 40 år. Denne politikken blir rost av de borgerlige politikerne, som varsler de vil gå i samme retning nasjonalt, dersom de vinner valget til høsten. De vil argumentere med at der er familiens frie valg og at ordningene er kjønnsnøytrale, men sannheten er at det i realiteten kun er kvinner som ender opp som hjemmeværende med barn.

Jeg påstår ikke at de kvinnene som velger å bli hjemmeværende gjør det mot sin frie vilje, men jeg møter stadig på voksne kvinner som i ettertid angrer på sitt valg. De mistet pensjonspoeng, de hadde problemer med å få seg en jobb og mennene hadde mange års forsprang i karrieren. Når vi i tillegg vet at over halvparten av alle par i Norge skiller seg, så sitter kvinnene igjen med en dobbelt regning. Dersom dette er frihet, så er det frihet med en ganske besk bismak.

Men heller ikke her kan kvinner fritas for ansvar for å ha tatt valget. Heller ikke de som «frivillig» velger deltid kommer godt ut. De havner i den samme pensjonsskvisen som de hjemmeværende, bare i litt mindre grad. Jeg vil ikke nekte noen å jobbe deltid, men de må være klar over konsekvensene.

Norge trenger arbeidskraft, da må vi sørge for at det er tilrettelagt for heltid. Det er bra for samfunnet og kvinner. På dette området går det også et politisk skille. Det neste skrittet er at vi i fagbevegelsen prioriterer heltid for fullt, ute på den enkelte arbeidsplass og i de sentrale forhandlingene. De som vil ha heltid skal få det, og det skal ikke være tvil om at det lønner seg på kort og lang sikt. Budskapet må være tydelig.

Vi kan være stolte av å leve i verdens mest likestilte land, men det betyr altså ikke at vi er i mål, og det betyr ikke at det som er oppnådd ikke kan reverseres. I år feirer vi 100-års jubileum for kvinners stemmerett. Min oppfordring til kvinner og menn – bruk den stemmeretten til å sikre en reell likestilling mellom kjønnene. 

Tone Rønoldtangen, leder i LO Stat