For oss i LO Stat og våre tillitsvalgte i medlemsforbundene betyr mai også forhandlinger. Mai er måneden for tariffoppgjør.

Det er i tariffoppgjørene vi kan påvirke lønns- og arbeidsvilkår for våre nærmere 100.000 medlemmer i områdene staten og Spekter. Vi vet at våre medlemmer har forventninger. Ikke bare til lønna, men også til avtaleverket som regulerer arbeidsvilkårene for hver enkelt.

Da vi i april møtte motparten til innledende forhandlinger, hadde det allerede skjedd mye forarbeid. Medlemsforbundene gjennomfører et tariffløp der både enkeltmedlemmer og valgte organer påvirker kravene. LO stats endelige krav vedtas i vårt forhandlingsutvalg, som består av representanter fra forbundene, men er altså forankret i en prosess som har foregått over tid.

Og når vi forhåpentligvis når et resultat til slutt, inviterer vi medlemmene til å si hva de mener om resultatet gjennom en uravstemning. Slik ivaretas demokratiet i et tariffoppgjør.

Hva krever vi så i år? Kortversjonen: LO Stats hovedkrav i staten er et lønnsløft gjennom reallønnsvekst for alle, kompensasjon for mindrelønnsutvikling i forhold til industrien, en generell lønnsutjevning, å minske forskjellen mellom kvinner- og menns lønn, samt ivareta de lavest lønte arbeidstakerne.

Men det finnes en langversjon også. I år er det hovedoppgjør, noe som betyr at hele boka er åpen. Det kan forhandles om hele hovedtariffavtalen, med alle sine kapitler, paragrafer og underpunkt. I tillegg har vi også en ambisjon om å få gjennomført en høyst nødvendig oppussing av lønnssystemet i staten.

I Spekter, som har en litt annen forhandlingsmodell enn i staten, er det også utfordringer. Det er for eksempel her vi kommer til å se en ny runde med pensjonsstrid i kultursektoren, noe som førte til streik i fjor.

At vi nå er i mekling i staten betyr også at faren for konflikt fra 24. mai øker. Vi vil gjøre det vi kan for å komme i mål i mekling, men må også ha beredskap for at så ikke skjer. Derfor forberedes tillitsvalgte og medlemmer på at det kan bli nødvendig å ta i bruk det mektigste våpenet vi har og gå ut i streik.

Til tross for at noen kanskje har inntrykk av det motsatte: de aller fleste forhandlinger i den norske arbeidslivsmodellen ender med enighet uten at man må ta i bruk streikevåpenet. Det som likevel bekymrer meg som forhandlingsleder, er at vi i for liten grad når fram i forhandlinger. Partene ender for ofte hos Riksmekleren.

For all del, meklingsinstituttet i Norge fungerer bra. Riksmekleren og hans folk er dyktige, og det er en ordning som står seg godt. Men når det har blitt mer regelen enn unntaket at tariffoppgjørene må via dette kontoret hvert år, bør partene sette seg ned og diskutere om det fortsatt skal være slik.

Mitt grunnleggende syn er at vi oftere bør klare å nå fram til enighet i forhandlinger.
Ikke nødvendigvis for at vi skal få tid til å nyte vårsola og rake i hagen i mai. Men fordi det er vi partene som best kjenner våre egne avtaler, og bør kunne bli enig uten hjelp fra en tredjepart.