Julesang i krigens tid
24. desember 1914: 1. verdenskrig hadde vart i fem måneder. I skyttergravene på begge sider i Belgia lå utslitte soldater og ventet på neste angrep.
Allerede 23. desember om kvelden opphørte ildgivingen fra begge sider. Drønnene fra granater ble erstattet av stillhet. Og så: tidlig ettermiddag den 24. desember kunne man høre julesang fra tysk side.
Den engelske løytnanten Charles Bairnsfather beskrev opplevelsene sine i et brev:
“Jeg krøp opp av skyttergraven min og gikk langs kanten bort til et tørt sted og kikket utover slagmarken. Fra der jeg sto kunne jeg se både de lange skyttergravene våre som gikk i sikksakk, og tyskernes. Skyttergravene deres var opplyst av små juletrær som minnet meg om scenelysene i et teater. Enhetene våre var helt fortryllet av tyskernes sang, og etter flere minutters stillhet reagerte de som om de var tilskuere. Det brøt ut klappsalver og jubelrop. Deretter hørtes sanger flere steder i skyttergravene våre. Jeg kommer aldri til å glemme det. Det var et av mitt livs største øyeblikk.”
Historien om da bitre fiender spontant la ned våpnene er på et vis vakker, men også vond fordi denne krigen skulle vare i nesten fire år til, og ta millioner av liv på begge sider.
I dag raser en ny krig midt i Europa. Soldater ligger også nå i skyttergravene, artillerigranatene tar tusenvis av liv. Russiske kampfly og droner ødelegger infrastruktur. Det ukrainske folket fryser og mangler vann. Men de gir ikke opp. Tvert imot.
Vi, som skal feire jula i et fredelig land, føler ikke den samme redselen. Men følgene av krigen er det mange som kjenner på – også her i landet. Strømkrisa har ført til at også nordmenn fryser. Prissjokk på matvarer gjør at det blir en annerledes jul for mange.
Først og fremst er det de som sitter nederst ved bordet som får kjenne på den tøffe virkeligheten nå. Det er nesten uvirkelig når vi ser hundrevis av mennesker i køer der frivillige organisasjoner deler ut mat.
Det skal ikke være slik.
En av de viktigste årsakene til at Norge hvert år befinner seg i toppsjiktet av verdens beste land å leve i er velferdsstaten. Sikkerhetsnettet som skal sørge for at folk har tilgang til trygghet og grunnleggende goder. Akkurat nå, rett før jul, er det flere som ikke får det.
Det er imidlertid usant når det sies at regjering og Storting ikke ser dette, ikke viser vilje til å gripe inn, til å tette hullene i sikkerhetsnettet. Det jobbes det med hver eneste dag. Det er blant annet delt ut nesten 50 milliarder i strømstøtte i 2022. Bostøtten er økt og før jul får sosialhjelpsmottakere en ekstra utbetaling.
Dette skjer ikke av gavmildhet, men fordi den norske samfunnsmodellen rett og slett er laget slik. Det sitter i ryggraden vår. Selv om vi ser milliardærer som flykter til Sveits for å redusere skatten, preges folket – inkludert mange av de rikeste som ikke har planer om å emigrere - av en rettferdighetssans, omsorg, evne til å dele og vilje til å trå til når det trengs.
Et godt eksempel på det er alle lokalsamfunnene som har tatt imot ukrainske flyktninger. Over 30.000 i tallet i 2022. Sannsynligvis vil det antallet doble seg i løpet av 2023. De aller fleste norske kommuner har brettet opp ermene, mobilisert og huser nå mennesker på flukt fra en grusom krig.
Mitt håp er at vi gjør jula 2022 og det nye året 2023 trygg og fredelig for de som akkurat nå prøver å finne seg til rette i et nytt land. Og at vi gjør det samme for andre som har det tøft akkurat nå.
“Stille nacht, heilige nacht, Silent night, holy night, Douce nuit, sainte nuit” sang tyske, britiske og franske soldater den julekvelden i 1914. Det var en spontan handling fra menige soldater, ingen ordre fra generalene. La oss kjenne på akkurat den følelsen også denne jula.
Egil André Aas
Leder i LO Stat