Her er vi. Ved årsskiftet snart to år etter at pandemien brøt ut. Nå vet vi mer. Ja, vi vet uendelig mye mer. Nyhetsbildet domineres fortsatt av pandemien, og det er nesten så vi blir svimle av informasjonsstrømmen om muterte virus, grafer over smittede, forskningsresultater og regler som begrenser hvordan vi får leve livet vårt. Vi spør oss kanskje: blir det egentlig bra igjen?
Ja, det gjør det. Det tar lengere tid enn det vi trodde, vi må være mer tålmodige enn vi forventet, noen mister jobben eller blir permittert i lange perioder, de i frontlinja har jobbet doble skift lenge og nærmer seg grensen for hva de klarer. 
Men vi har en verktøykasse som andre land ikke har. Vi har grunn til å være takknemlig for innsatsen fra de som står i frontlinja. Fra ansatte i helsesektoren, fra kommuneansatte og fra de ofte utskjelte byråkratene. Men mest har vi grunn til å prise oss lykkelig over velferdsstaten. Det er velferdsstaten som er det viktigste redskapet, som gir trygghet for de som blir hardere rammet enn andre.
Denne velferdsstaten er ikke skapt av noen få. Den er forankret gjennom politiske beslutninger over mange tiår, ja vel, men det er skapt av oss, av folket, av en solidarisk tenkning som har dype røtter i det norske jordsmonnet. Som gjør at vi tar samfunnsansvar. At vi er solidariske. Det var folket selv som kjempet dette fram og som stemte på partier som hadde velferd for alle som sitt prosjekt.
Det gir ingen mening å kjekle om hvem som skapte hva, og hvilke partier som har levert best nå mens vi står midt i det. Velgerne ønsket en ny retning ved høstens valg, og de har fått det. Vi kjempet for det, fordi vi tror på det politiske prosjektet, mer enn vi trodde på det forrige. Men den nye regjeringen til Jonas Gahr Støre har ingen trylleformel for å få oss ut av dette. På samme måte som den forrige ikke hadde det. Men de har muligheten til å gi trygghet til de som rammes hardere enn andre. Og det er det de gjør akkurat nå.
Likevel, vi er ikke alene. Aldri tidligere har vi fått demonstrert begrepet «den globale landsbyen» så ettertrykkelig som i de to siste årene. Viruset kom fra Kina, men spredte seg over hele verden i et tempo vi ikke hadde sett før. Så kom Delta-varianten, og for noen uker fikk vi den sør-afrikanske mutasjonen som snudde alt på hodet igjen og kastet oss inn noe som for mange føles ut som en ny nedstengning.
Selv om ting tyder på at vaksinene som ble utviklet i rekordfart gir oss bedre beskyttelse, så vet vi ikke nok, men vi vet en ting med overveiende grad av sikkerhet: det vil komme nye varianter. Som våre vaksiner kanskje beskytter dårligere mot. Derfor er det det vi bør ønske oss i julegave. Den store planen, som realistisk beskriver hvordan hele verdens befolkning skal kunne bli vaksinert, og eventuelt revaksinert om virusets egenskaper endrer seg. Og en realistisk plan over hvordan vi som verdenssamfunn skal møte den neste pandemien.
Altså en global solidaritet.
Først da vil vi kunne si, med troverdighet: 
Det blir bra igjen.