Det er full politisk enighet om satsing på jernbane. Det er bra. Det er ikke der vi setter på nødbremsen. Det er på organisering og styring vi vil stanse regjeringas farlige ferd. Markedsreisen må stanses, privatiseringsbillettene makuleres. Arbeidstakerne må høres, fagkompetansen respekteres, ressursene samles!

Oppsplitting og privatisering

Statsministeren la før påske fram Nasjonal transportplan. Verken regjeringa eller planen overrasker. Kursen som ble satt for oppstykking og privatisering innenfor veisektoren og jernbanen ble satt i 2015, og fravikes ikke. Det som, kanskje, burde overraske, er at et tilsynelatende jernbanevennlig Venstre står bak en høyrepolitikk som verken tar vare på natur og miljø, eller bringer oss nærmere det grønne skiftet.

Og KrF? Etter et år i samferdselsførersetet kunne en mer menneske- og miljøvennlig plan forventes. Statsråd Knut Arild Hareides credo (latin for trosbekjennelse) er at signalfeil skal ut av det norske språk. Applaus! Signalfeil forsinker. Og minner oss om massive etterslep på vedlikehold. Som regjeringa lar vokse enda noen milliarder.

Hvis det er stødig styring av jernbanen, og bedre samordning i transportsektoren, så er vi på feil kurs. Vi har et jernbanedirektorat og et veidirektorat. Hareide forsvarer Nye Veier og vil ha Nye Baner. Hva med ett transportdirektorat? Med en samlet jernbane og en samordnet transportsektor?

Regjeringa har knust jernbanen med den blåblå slegga

Derfor trenger vi nå en ny regjering, for å reparere. Da kan vi forhindre at høyresiden fortsetter å rive jernbanen i stykker!

Regjeringen satte tidlig i gang med en jernbanereform som tilrettela for privatisering av togtrafikken. Målet var altså å knuse NSB. Det har lykkes, NSB finnes jo ikke mer. Vi har fått en helt ny struktur, og et salig rot. 

Jernbanereformen har markedskonkurranse som mantra. Staten presser selskapene til å levere lavest anbud, for å få kontraktene. For å vinne må GoAhead, SJ og Vy presse sine kostnader – og tyne vedlikeholdsselskapene. Det igjen vil selvsagt gå ut over lønns- og arbeidsvilkår. Det er stort sett bare her selskapene kan spare. På grunn av anbudsutsetting må arbeidstokken nedbemannes.

Høyresiden har meldt jernbanen inn i EU

Noe som overskygger det meste, er EUs jernbanepakke 4, som gjør at man i fremtiden ikke kan velge å droppe anbud. Alt tyder på at den blir vedtatt allerede i mai. Da blir Norge forpliktet av EUs regelverk, og privatiseringspolitikken til Høyre og FrP, ukritisk støttet av KrF og Venstre, har redusert nasjonal innflytelse over egen jernbaneutvikling.

Pass på tuben din, Linda!

Dermed kan det virke som at Høyre når målet Hofstad Helleland formulerte i 2014: «Vi skal skvise så mye tannkrem ut av tuben at Ap ikke får puttet det tilbake».

Vi får se til høsten, Linda Cathrine Hofstad Helleland: Vi jernbaneansatte skal gjøre vårt for å få en ny regjering, som lytter på arbeidstakerne framfor å underkaste seg EU. Du får passe på tannkremtuben din, Linda. Vi tar fram de største tannkostene vi har! Det må renskes grundig opp, før de verste hullene repareres.

Vi har Nye Veier – som skal bygge jernbane! Uten jernbanekompetanse

Ja, du leste riktig. Høyresiden ønsker ikke at de som kan bygge jernbane, bygger jernbane. Høyresidens selvskryt av prestisjeprosjektet Nye Veier er uten sidestykke. Så godt fungerer selskapet at de nå også skal ta over jernbanebygging. Det er bare et lite problem. Hva har egentlig nye veier fått til?

Skremselspropaganda fra høyresiden

Høyre gikk i slutten av januar ut i flere aviser og hevdet at deres prestisjeprosjekt Nye Veier AS står i fare for nedleggelse dersom Arbeiderpartiet vinner regjeringsmakt. Bakgrunnen er at fire LO-forbund har foreslått en evaluering av selskapet, og at Arbeiderpartiet støtter dette.

I sin engstelse for en slik evaluering går Høyre høyt på banen og forteller en eventyrlig suksesshistorie om selskapet Nye Veier AS, så eventyrlig at det får fortellingene fra Asbjørnsen og Moe til å blekne.

Tull med tall

Anslagene varierer, men stortingsrepresentant Mari Holm Lønseth hevder at selskapet har gitt samfunnet innsparinger på hele 59 milliarder kroner. På samme tid står det på Nye Veier AS sine nettsider at de så langt har åpnet ca. 80 km vei. Smak på tallet; 59 milliarder – 59 tusen millioner – i innsparing på 8 mil vei, bare fordi byggherren er en annen!

Høyre viser til flotte utregninger fra Samferdselsdepartementet, mens enhver som har hatt grunnleggende matematikk på skolen helt uten kalkulator kan regne seg fram til at det kryr av ugler i mosen. Flere av prosjektene overtok selskapet ferdig prosjektert fra Statens vegvesen. Felles for alle prosjektene er at det er de samme som skal bygge enten byggherren er Nye Veier AS eller Statens vegvesen, nemlig private entreprenører. Likevel sparer man langt mer enn man investerer? Det er selvsagt tull!

Nye Veier er en kostnadsbombe

Da etableringskostnadene av Nye Veier AS viste seg å bli dobbelt så store som først anslått (De Facto, notat 5:2016), sendte regjeringa like godt regninga til Statens vegvesen. Det gikk ut over drift og vedlikehold av riksveier, samt trafikant- og kjøretøytilsyn. Det er en del av historien som Høyre behendig utelater.

Svaret på en utregning avhenger av hvilke faktorer som legges inn i regnestykket. En sammenligning mellom to utregninger forutsetter at de samme faktorene er lagt inni begge regnestykkene. For Høyre og deres samarbeidspartier synes ikke det å være så viktig, svaret kan jo komme i veien for målet; å sultefore staten slik at private kan overta oppgavene. Lite er nemlig mer lukrativt enn å få tilgang til det norske fellesskapets tykke lommebok.

Flertallet av folkevalgte vil drive transport i offentlig regi

Høyresidens transportpolitikk er å overlate det meste til private. Vi tror på offentlig styring av våre felles skattepenger i en så kritisk sektor som transport. Det gjør også flertallet av landets folkevalgte. To av tre norske kommunestyrerepresentanter mener kollektivtransporten i hovedsak skal eies av det offentlige. Sju av ti mener det er et statlig ansvar å drive jernbanen. Seks av ti mener vi får en dårligere jernbane med konkurranseutsetting.

FAKTA: Fire avsporinger på jernbanen:

  • Med et knapt flertall i Stortinget, har høyreregjeringen etter avgang med jernbanereformen i 2015, sporet av på fire stasjoner:
  • Jernbanesektoren er splittet opp i et ugjenkjennelig og ugjennomtrengelig byråkrati med et unødvendig høyt antall selskap og direktører.
  • Togtrafikken er konkurranseutsatt, der strekninger – og i realiteten de ansatte – settes ut på anbud, og der prisene presses ned.
  • Spordriften, drift og vedlikehold av skinnegangen, er tilrettelagt for konkurranse, til tross for dårlige erfaringer blant annet fra Sverige.
  • Konkurranseutsetting er pålagt av EU, etter at et knapt stortingsflertall nettopp sa ja til innføring av jernbanepakke 4 og da ga fra seg nasjonal kontroll.
  • Ingen av disse avsporingene hadde vært nødvendig. Norsk jernbane kjørte på gode spor, under betryggende offentlig demokratisk kontroll.

Samferdselspolitikken