3,3 er tallet. Det har du hørt noen ganger i år. Det er den anslåtte frontfagsramma, altså det man tror blir resultatet når konkurranseutsatt industri har unnagjort sine lokale oppgjør utpå høstparten. 3,3 prosent har også blitt fasiten for de aller fleste lønnsoppgjørene. Også det i staten, som kom i havn i dag. Men bak tallet skjuler det seg noe som kunne ha ført til konflikt; nemlig fordelingen av pengene.

LO Stat mener at sentrale tillegg gir den beste fordelingseffekten, mens både staten og Akademikerne vil ha mer frihet til å fordele lønnsmidlene lokalt. Her finner vi en av årsakene til at dette oppgjøret ble så vrient

Når du skal se på fordeling lokale og sentrale tillegg må vi ta hensyn til friske midler. Deler av totalramma er nemlig "delt ut" allerede. Lønnsoverheng  og lønnsglidning  "stjeler" 1,3 prosent fra den samlede økonomiske ramma. Tilbake står 2 prosent "friske midler".

Med den fordelingen partene ble enige om til slutt tidlig en mandag morgen i mai, viser tallene at vi får sentrale tillegg som utgjør 64 prosent og lokale tillegg på 36 prosent.

Men det som allerede er delt ut (lønnsglidning og overheng), gir ikke det en lokal effekt?

Jo, det gjør det. Men historiske regnestykker viser at det ikke vil påvirke fordelingen så mye. Estimerer vi at de følger om lag same fordeling som beregnet foregående år, kan vi anta at fordeling sentral – lokalt i år totalt vil ligge på 60/40.

Ikke 50/50 som staten sier og heller ikke historisk stort, som Akademikerne sier. De 10 siste årene har vi sett et par oppgjør med høyere tall på lokal lønnsdannelse. Faktisk er snittet på lokal pott de siste 10 årene ikke så langt unna årets resultat.