Berit sovnet inn 4. september, 77 år gammel, og bisettes fra Østre gravlunds lille kapell den 16. september.

Hun gikk ikke stille gjennom livet. Ingen fra Vålerenga og Etterstad gjør jo det. På Vålerenga, der hun vokste opp, bodde det mer enn en outsider, og det var kanskje derfor hun sa at hun hadde en egen forkjærlighet for de som ikke helt passet inn i A4-formatet. Det hendte ikke så sjelden at hun fikk besøk på kontoret i LO Stat av medlemmer som trengte bistand. Som kanskje følte seg urettferdig behandlet av en arbeidsgiver. Kanskje syns de ikke forbundet så dem godt nok. Hun tok dem imot, ga dem en kaffekopp og lyttet til dem. Det var ikke alltid hun klarte å finne en vei ut av slike saker, selv om hun hadde en egen evne til å løse knuter av denne typen. Men bare det at hun tok seg tid til å lytte til de som oppsøkte henne og deres historier, var av og til tilstrekkelig.

Berit kom til LO Stat i 1985. Da hadde hun allerede lagt bak seg en tidlig start i arbeidslivet, utdanning på universitetsnivå og jobb på forkontoret i Miljøverndepartementet mens Gro var statsråd. Siden gikk ferden til Velferdstjenesten for sjøfolk, før hun ble hentet inn på Forbundskontoret i Norsk Tjenestemannslag og deretter opp i Statstjenestemannskartellet, som LO Stat het da.

Hun var først kartellsekretær, før hun ble nestleder. I en kort periode var hun også leder i LO Stat, mens daværende leder Terje Moe Gustavsen var statssekretær ved SMK i 1997.

Tarifforhandlinger er en av hovedoppgavene i LO Stat. Berit likte seg godt når det var lønnsoppgjør og nettene ble lange og slitsomme. Det eneste hun av og til kunne beklage seg over, var at hun gikk glipp av mye av våren, en årstid hun satte pris på.Til gjengjeld tok hun igjen det tapte etter at hun ble pensjonist ved fylte 60 i 2004. Hun trivdes i kolonihytta si på Solvang, og satte sin ære i at alt skulle være på stell der – både inne og ute. Selv beskrev hun stilen i den lille hytta som bohemsk, med et lite glimt i øyet. Men de som kom på besøk og oppleve gjestfriheten hennes, kunne fortelle om ei kolonihytte og hage som bar preg av godt vedlikehold. Så snart vannet ble tilkoblet om våren, gikk turen til Solvang, og ikke før etter at trekkfuglene hadde reist, dro hun tilbake til Etterstad.

Det var et typisk trekk med Berit at da hun ble pensjonist, satte hun seg ikke med hendene i fanget. Hun gikk rett på som styreleder i sameiet og ledet et rehabiliteringsprosjekt i mangemillionersklassen. Ikke uventet på en god og trygg måte.

Hun la fagforeningslivet bak seg i 2004, men glemte oss aldri. Det hendte hun stakk innom i sjuende etasje i Møllergata, og du kunne også stole på at hun dukket opp på den tradisjonelle julemiddagen, der også LO Stats pensjonister har en plass.

Da hendte det ofte at hun dro til med en politisk analyse, som gjerne kom i skarpe ordelag. Og som alltid bar preg av at hun visste hva hun snakka om. Oversikten mista hun aldri. Tesen om at folk blir mer konservative når de blir eldre, stemte ikke hos Berit. Hun hadde hjertet bankende til venstre og nølte ikke med å refse både høyresida og av og til våre partier og LO, hvis hun syns det måtte til.

Men alltid kom det en kjapp og morsom kommentar til slutt. Og så lo hun. Slik bare Berit kunne.

LO Stat-familien har mye å takke henne for.

Vi lyser fred over Berit Tolgs minne.

Egil André Aas

Leder i LO Stat