KOMMENTAR:  Dag Leraand, kommunikasjonsrådgiver i Styrkr, og prosjektleder for Forsvarslinjer

Omstilling. Selvsagt blir en aldri ferdig med det. Heller ikke å diskutere det. Dele erfaringer er bra. Klappe hverandre på skuldrene skader sjelden. Men hva med å pirke i premissene? Noen som rekker opp hånda? Noen som tør?
Åjada, gussjelov.

I tur og orden snakket de, admiralene og generalene. Så kom, helt uten uniformert staffasje, aksjonisten (og historikeren!) Linn Herning fra For velferdsstaten. Hva hadde nå hun her å gjøre, på Omstillingskonferansen til Institutt for forsvarsstudier; hun som ikke en gang har studert Forsvaret? En fremmed fugl i det ærverdige Oslo Militære Samfund, med staute karer på alvorstunge malerier. Ikke helt hennes plass dette, vel? Åjoda. Hun var på sin plass, og satte forsvarslederne på plass!


Angrep Forsvaret

Mulig skepsis forsvant fort. Raskere enn Luftforsvarets sjef får ett av sine nye F–35 Lightning på lufta. Er det noen som huskes fra den femte omstillingskonferansen er det, og bør det være, Linn Herning. Og Sjef Hæren, generalmajor Odin Johannesen.
 
Forsvarsstabens sjef snakket om gevinstregnskap. Linn Herning plukket det saklig og treffsikkert fullstendig fra hverandre. Hele ideen, altså illusjonen om et regnskap for gevinster fra omstilling og effektivisering. I hvert fall det fullstendig regnskap. Slike lages ikke, og om de fantes ville de neppe gå i pluss. Det er vel derfor de ikke lages.
 
Forskeren fra FFI og underdirektøren fra FD viste bilder på innsparingspotensial. Hærsjefen ble harm, og vendte seg mot dagens andre – og (nesten) helt sivile panel: Dere legger ikke krigens krav til grunn! Dét må jeg. Det er ikke dere som vil dø i en krig. Det er jeg!
 
Krigsstemning, altså? Nei da, men temperatur. Og en befriende byllstikking: Det er ikke vanskelig å enes om at her må omstilles, at en alltid kan bli bedre. Dét er ikke sakens kjerne, men hva er det ressursene, og til sjuende og sist skattepengene, skal skape? Hva slags tjenester, hva slags samfunn? Og ikke minst: Hvem skal levere hvilke tjenester? Det offentlige? Det private?
 
Og selvsagt er det tøft, når hærsjefen setter de ord på saken som han gjør (men så skal jo en hærsjef være tøff): Staten har monopol på bruk av voldsmakt. Hvor langt kan da privat næringsliv slippes inn i voldsmaktens verdikjede?
 
Dét var essensen i årets omstillingskonferanse: Hva er Forsvarets kjernevirksomhet, og derav: Hva kan settes bort til andre aktører? Premisset er derved for så vidt lagt: Mer kan – og bør? – settes bort. Det gjaldt Forsvaret. Det kunne gjelde hele offentlig sektor. Med dagens regjering bør det gjelde hele offentlig sektor. Hele samfunnet!

Effektiviseringens effekt

Omstilling er måltall og regneark. Effektiviseringspotensial og gevinstrealisering. Modeller og metoder. Forskere og forvaltere. Men denne dagen, altså, også ufine spørsmål om realisme fra en sivilist, og kraftsalver om realitet fra en infanterist!
 
For det er noe bak tallene; bak omorganiseringen, bak effektiviseringskravene. Noe de overoptimistiske og urealistiske konsulentrapportene (Linn Hernings påpeking, på grunnlag av noen dusin slike) ikke tar inn i seg – og som mange beslutningstakere ikke tar inn over seg: Mennesker, for eksempel. Og effekten av effektivisering. Kort sagt: Det er mulig å nå effektiviseringsmålene, men når man samtidig effektmålene?
 
Linn Herning kjenner ikke Forsvaret. Det var visst ikke så farlig. For hun kjenner omstilling generelt, og privatisering spesielt, i offentlig sektor. Hun kjente igjen de samme trekkene i Forsvaret. Hun kjenner godt til NAV, sa hun. Derfor forstår hun også Forsvaret. Og hun ble selv forstått, så vidt vi kunne registrere fra vedvarende samtykkenikking fra distingverte offiserer med alskens distinksjoner på tilstøtende stolrader. Forstått og støttet. Med dagens mest rungende applaus. Ventilen virket.
 
Forsvaret er spesielt, men ikke så spesielt. Spesielt ikke når det kommer til krav om omstilling og effektivisering, og der effektivisering raskt blir forstått som innsparing. Da slår universelle målstyringsmekanismer – og en ødeleggende økonomisme – inn. For, forklarte Herning, når potensialet oppgis i kroner, blir de fort til mål. Fokuset blir innsparing, ikke tjenester. 

Privatiseringens potensial

Omstilling er nødvendig. Også i forsvarssektoren. Så er det da heller ingen norsk etat som er mer ettertrykkelig omstilt enn Forsvaret. Også her er det nødvendig å omstille seg, slik operative avdelinger alltid må tilpasse seg omgivelsene og stridens gang. 
 
Konferansens tema var mer spesifikt enn som så: Hva er Forsvarets kjerneoppgaver, som altså må løses av Forsvaret selv, versus hva kan løses av andre – altså settes ut?
 
«Alt kan settes ut!», fastslo Linn Herning. «Leiesoldater finnes vel fortsatt?». Men hun mente det jo ikke. Hva andre innledere mente – fra Forsvarsstaben og FLO til Forsvarsdepartementet og forskningsinstituttet, og kommentator Sverre Strandhagen fra næringslivlivets talerør DN – er ikke like godt å si. Men mer kan settes bort, dét mente de utvilsomt. 

Krigens krav

Det mente for så vidt også de tre forsvarsgrensjefene, som alle var bedt om å peke på hva de selv må gjøre, og kan gjøre, innen sin egen organisasjon. Interessant da, å høre de svært forskjellige tilnærmingene de anla:
 
Jo da, mente Sjef Luftforsvaret, generalmajor Tonje Skinnarland, vi kan effektivisere mer. Vi kan samlokalisere funksjoner, vi kan samordne mer med allierte. Og særlig kan logistikk (som verkstedtjenester) ivaretas av sivile aktører. Mye av dette er gjort, og erfaringene er delte, slo generalen fast. Luftforsvaret har gått svært langt, og må nå ta en del tilbake. Det lages en studie som ser på hele organisasjonen, og hva som kan løses hvor, til hvilken kostnad og konsekvens. Men omstilling koster. Til dels mer enn det smaker, åpenbart.
 
Ja visst, framholdt Sjef Sjøforsvaret, kontreadmiral Nils Andreas Stensønes, men var klar på at reduksjon av kostnader ikke er det samme som effektivisering. Han pekte også på det meningsløse i at samfunnet investerer i dyre kapasiteter (som fregatter), men ikke setter av midler til å utnytte (bemanne) dem. En liten økning i driftsbudsjett vil gi en relativt langt høyere tilgjengelighet (kampkraft). Dét er effektivisering som gir effekt (forsvarsevne). Effektiviseringen har for ensidig fokus på kostnader, sa admiralen. Vi sparer penger, men taper effekt! 
 
Selvsagt, istemte Sjef Hæren, generalmajor Odin Johannessen, vi omstiller hele tiden. Men er det så sikkert at omstilling gir økt effektivitet, og at vi får ønsket effekt? Og ja, vi kan spare ett sted, men øker ikke da risikoen andre steder? Tør vi utfordre mytene? Og ikke minst: Tør vi trekke inn rasjonalet for militærmakt i diskusjonen: At vi er satt til å utøve voldsmakt på samfunnets vegne? Og at krigens krav da, nødvendigvis, må være retningsgivende for endringer? Det vi skal være opptatt av er å kunne drive mer effektiv krigføring, framholdt generalen. Men det er det ikke lett å snakke om, antydet generalen. Det blir fort blodig. Ikke bare på slagmarken; også i statsbudsjettet.

Privatiseringens pris

Admiraler og generaler er få. Og ikke alle i Forsvaret er soldater; mange er sivile. Så lenge vi ikke går over til leiesoldater er soldatene sikre. Verre er det med sivilansatte, når privatisering ikke bare er et mål, men rådende regjeringsideologi.
 
Det formodes at bortsetting av rengjøringstjenesten, og dermed oppsigelse av sivile renholdere, er med i gevinstrealiseringsregnskapene. Penger er spart, vil nok offisielle regneark vise. Men hva med det reelle regnskapet? Linn Herning regnet opp: Hva har det kostet å ledsage de nye renholderne som ikke er sikkerhetsklart, og å klarere dem som har fått klarering? Hva har det kostet å lønne ansatte som er usaklig oppsagt, og hva har rettssakene kostet? For ikke å nevne legitimitetskostnaden! Ripene denne ene saken har påført forsvarslakken er ikke liten. Svekket troverdighet har også en pris.
 
Og om det framstår en gevinst på Forsvarets omstillingsregnskap – og regjeringas sjekkliste – så har omstillingen (effektiviseringen?) ført til ettertrykkelige tap for renholdere: Tapt pensjon som svir i husholdningsregnskapet. Men også det som kanskje like ille er: Tapt anerkjennelse av lang og tro tjeneste. Tapt illusjon om staten som arbeidsgiver.
 
Da har også samfunnet tapt.
Og renere ble det heller ikke.