Regjeringen svikter på beredskap – nå betaler mange prisen

Statsministeren har forsøkt å vri seg unna sitt ansvar med at det fantes en plan, og at det var øvd på pandemi. Men ikke denne! Men regjeringen, den politisk ansvarlige for helseberedskapen slipper billig unna det som ikke ble gjort. Dét overrasker oss!

Regjeringen har svekket beredskapen

Vi ble ikke overrasket av koronakommisjonens rapport. Vi hadde lenge visste at beredskapen var svekket. For oss var spenningen knyttet til hvor langt kritikken ville gå.

Den gikk svært langt. «Alvorlig svikt» i beredskapen er en svært alvorlig kritikk av en regjering som gikk til valg på å styrke landets beredskap.

Kritikken kunne gått enda dypere. Kommisjonen kunne påvist at regjeringen svekket beredskapen. Påpekt at regjeringen var klar over situasjonen, uten å gjøre noe med den.

Regjeringen var advart, også fra sin egen fagetat, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. I oversiktene over sannsynlige trusler hadde DSB i et tiår hatt med pandemi. Dette er velkjent.

Det som burde blitt bedre kjent, og som Kommisjonen – og gjerne Kontrollkomiteen på Stortinget – bør se nærmere på hva, er hva som faktisk skjedde i sentrale helseorganer i årene før utbruddet.

Kutt, kutt, kutt

Regjeringens avbyråkratiserings- og effektivitetsreform (ABE) er et årvisst, uprioritert budsjettkutt uten påviselig effekt, annet enn at den beviselig har ført til nedbemanning. Det rammet også Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet. Det visste også regjeringen.

FHIs direktør Camilla Stoltenberg hadde advart om følgene. Det hadde illitsvalgte. «FHI er hardere rammet enn andre, og vi forstår ikke hvorfor», sa Stoltenberg i 2018. Da var bemanningen redusert med 140 årsverk fra 2016. Så har vi lagt til: Det ble kuttet uforsvarlig mye i virksomhetskritiske områder, som smittevern, men det er også kommet uforklarlig mange nye lederstillinger. Uansett: Vi sto svekket i møtet med pandemien. Takket være regjeringen.

Alvorlig markedsfetisjisme

Vi har hatt en Høyre-ledet regjering i snart åtte år. Etapper med Frp, KrF og Venstre på laget har ikke gjort noen forskjell: Markedsdyrkingen har gjort blind, og bragt oss ut i et verre uføre enn nødvendig var.

Kommisjonen er klar: Regjeringen hadde ikke sørget for tilstrekkelig beredskapslagre med smittevernutstyr. Og den hadde «forsinket reaksjonsevne» når mangelen skulle rettes opp. «Forsinket reaksjonsevne»! Hvorfor? Fordi den ikke hadde «tilstrekkelig forståelse for situasjonen i de globale markedene».

Av alle er det altså markedsfetisjistene på høyresiden som ikke forstår mekanismene i markedet de underkaster seg! Selv om markedsmekanismene ved et alvorlig utbrudd var godt kjent: Ebola-utbruddet i Vest-Afrika hadde gitt kunnskap, som regjeringen overså.

Vi må hjelpe barn og unge ut av pandemien

Kullsviertroen på markedet har kostet oss dyrt. Barn og unge er ikke de som belaster sykehusene med covid-innleggelser. De hører ikke til dem som står først i vaksinekøen. Pandemien er derimot en stor belastning for dem. Derfor må deres psykiske helse ha høyest prioritet når en opptrapping nå planlegges. For det legges vel en plan for det, helseminister?

Antall henvisninger til psykisk helsehjelp til barn og unge har økt under pandemien.  Mange barns trygge barndom ble plutselig utrygg. Gjennomsnittlig ventetid i barn- og ungdomspsykiatrien er nå på 44 dager, ifølge Norsk pasientregister. Det er altfor lenge.

Psykiske helse må veie tungt i etterarbeidet etter pandemien. Derfor må barn og unges psykiske helse veie med i stortingsvalget til høsten. Barn har ikke stemmerett. Vi må stemme for dem, og deres helse. Vi må stemme for en regjering som forplikter seg til å legge planen – og ta regningen. Foreløpig ser vi ikke noen plan fra dagens regjering.

Har regjeringen overhodet noen plan?

Solberg-regjeringen har proklamert å prioritere psykisk helse, men hvor er planen?

Erna Solberg gikk til valg i 2013 på å styrke landets beredskap. Likevel var regjeringen uforberedt på en pandemi, selv om den i årevis hadde vært advart. Beredskapen manglet. Mangler gjør også satsing på barn og unges psykiske helse; før, under – og etter? – pandemien.

Men hvor er planen? Kan vi få se den? For vi har ikke sett den i praksis. Eller må sårbare barn og unge, og vi som fagarbeidere, vente på et regjeringsskifte før problemene tas på alvor, og staten tar sitt ansvar? Vi håper ikke det. Men vi frykter det.

Innsatsen for barna må styrkes, ikke svekkes

Vi har mange medlemmer med spesialkompetanse på å jobbe med psykisk helse blant barn og unge. Vi har lenge stått parat til å drive reparasjonsarbeid etter pandemien. Vi står fortsatt klare. Men vi venter på planen, på regjeringens initiativ. På at staten som arbeidsgiver bruker oss inn i krisen.

Det er altfor mange unge som nå trenger hjelp til å finne tilbake til seg selv. Barn og ungdom som trenger støtte og hjelp til å bearbeide arrene pandemiens uår har gitt dem. De trenger hjelp fra fagfolk: profesjonelle sosialarbeidere for støttesamtaler, veiledning og psykisk helsehjelp tilpasset deres behov. De trenger en regjering som gjør det mulig.

Vi må hjelpe dem tilbake. Vi må reparere. Vi må få på plass en helhetlig plan for reparasjon av hva pandemien har gjort med de unges psykiske helse. Da må innsatsen styrkes, ikke svekkes.

Økonomiske kutt gjør det vanskeligere å hjelpe

Det er hjelp å få. Vi tilbyr hjelp, men heller ikke vi kan trylle bort alt det vonde – og slett ikke så raskt og effektivt som vi hadde ønsket. Og det skyldes ikke bare helsemessige plager hos barn og unge, det skyldes også økonomiske kutt fra regjering og storting!

Kutt som har svekket vår evne til å gjøre den jobben vi ser satt til, best mulig. Kutt som har svekket samfunnets evne til å håndtere pandemien. Det er et ansvar regjering må ta på sin kappe. Og det er uansvarlige kutt et nytt storting og en ny regjering må fjerne. Det er også et argument for regjeringsskifte!

Vi har fagfolka, og vi har verktøykassa

Flere fagmiljø har lenge ropt varsko om barn og unges psykiske uhelse under pandemien. Nå må noe skje. Det gode samfunn kommer ikke av seg selv. Regjeringen må ta tet, vise vei og legge til rette.

En ny regjering må ta umiddelbare grep etter valget, med mindre dagens regjering tar sitt ansvar og får påkrevde tiltak på plass før den tid. Det er lov å håpe, men dessverre også nødvendig å tvile. Her er noen eksempler på noen nødvendige, snarlige tiltak:

• Miljøterapeuter i skolen må lovfestes. De kan hindre mobbing, og samtidig være støttespiller på flere plan for unge som strever og eventuelt henvises videre.
• Kommune og barnevern må tilføres økte ressurser. De må få rom til å bruke tid også på forebygging og foreldreveiledning.
• Kommunens ressurspersoner må styrkes. Ungdomskontakt, barnevern og psykisk helsehjelp må tilføres ressurser for å samarbeide på tvers.
• Flere ansatte med sosialfaglig utdanning. Flere kompetente, tverrfaglige miljø, og flere fagfolk i spesialisthelsetjenesten for barn og unge, politiet og Statens barnehus.
• Flere kompetente helse- og sosialarbeidere med skoa. De trengs der barn, unge er, og for familier sliter; i NAV, på skolene og i det psykiske helsevernet for barn og unge.

Helhetlig og ansvarlig sosialpolitikk løser sosiale problemer, og vi har fagfolka og verktøykassa! Vi vil at staten som arbeidsgiver skal ha tillit til oss ansatte og legge til rette for at vi har beredskapen på plass igjen. Vi vil at samfunnet alltid har tid og ressurser til å hjelpe barn og unge – når de trenger det.

Vi har som samfunn ikke råd til å miste disse barna; barn som selv har mistet fotfestet som følge av pandemien pålagte restriksjoner og regjeringens handlingssvakhet.

Vi har derimot råd til å ofre den sittende regjering, som uten en plan og uten prioritering har bidratt til barn og unges pandemipris.